Norsken og jeg

Mitt forhold til norsken vil være et langvarig forhold. Det er slik fordi jeg alltid vil være avhengig av den. Jeg trenger den for å forstå, lære og ikke minst for å kunne uttrykke meg. Jeg har lært norsk siden jeg ble født, men stadig møter jeg på ord og utrykk jeg ikke forstår. Da kan det være nyttig å slå opp i en ordbok. Akkurat det samme må man gjøre for å forstå nynorsk. Mange har mye i mot nynorsk, men jeg synes det er nesten akkurat det samme som å slå opp ukjente ord i en ordbok. Jeg skjønner frustrasjonen ved at man må lære seg "et nytt språk", ved siden av bokmål, engelsk og tilvalgsfag, og at det kan være vanskelig. Men nynorsk er tross alt en del av den norske kulturen, og det er viktig å kunne forstå seg på andre dialekter i landet vårt.

Som sagt er det viktig å kunne uttrykke seg både muntlig og skriftlig. Det er kanskje teit, men jeg må innrømme at jeg blir litt irritert når jeg hører folk sluntre unna med norsken. Mange vet for eksempel ikke at det ikke heter dems, men deres. Andre kan bruke hæ fremfor hva osv. Noe som kanskje høres enda mer teit ut, er det at jeg tror det ved noen tilfeller kan være sammenheng mellom vold og svekket evne til å kunne uttrykke seg. Kanskje noen tyr til vold fordi de ikke vet hvordan de skal gi utrykk for følelsene sine? Hvem vet?

Det er altså viktig å kunne uttrykke seg på en riktig måte, ved å ha godt ordforråd. Men språket kommer ikke gratis.Det å lære seg et språk er vanskelig. Man må ha viljestyrke og være åpen og å kunne lære av sine feil, og jeg tror at det å skrive og lese tekster er med på å utvikle dette ordforrådet.